Nedlastbare filer: | ||
Kildekode |
Innledning til Kjæmpehøien, 1. versjon
BAKGRUNN
Det sentrale forbildet for en ung norsk dramatiker i tiden omkring
1850 var den danske dikteren Adam Oehlenschläger
(1779–1850). I sin diktning hadde han mer enn noen annen
søkt å utnytte de dramatiske motsetningene som
kildene fra det store religionsskiftet i Norden ved slutten av
vikingtiden forteller om, og som vakte så stor interesse
blant publikum i første halvdel av det 19.
århundre. Ved meldingen om Oehlenschlägers
død i januar 1850 skrev Ibsen minnediktet «Skjalden i Valhall», trykt i Christiania-Posten 16. februar 1850. Her
forestiller han seg at den døde dikteren på sin
ferd mot de kristnes himmel gjør et opphold i det
hedenske Valhall, «Asernes Sal», hvor han som har
vært de norrøne gudenes og heltenes talsmann
på jorden, hylles av dem og loves evig ry.
Både i dansk og svensk litteratur hadde sagaromantikken
utgjort et viktig innslag, mens utnyttelsen av stoff fra vikingtid
og middelalder hadde vært langt spinklere i norsk
litteratur. Enkeltstående skuespill som Johan Nordahl
Bruns Einer Tambeskielver (1772),
Henrik Anker Bjerregaards Magnus Barfods
Sønner (1829) og Andreas Munchs Kong Sverres Ungdom (1837) hadde ikke
fått noen etterfølgere. Mot slutten av
1840-årene var Oehlenschlägers posisjon
så sterk i publikums bevissthet at det var naturlig
å følge hans eksempel for den som ville lykkes
på teateret. Det er ikke vanskelig å finne spor
etter den danske dramatikeren i den unge Ibsens tidlige
forsøk på diktning for scenen.
Etter skuffelsen med Catilina, som ikke
nådde scenen i første omgang, ønsket
Ibsen å få til et verk som var mer i publikums
smak. Da var Oehlenschlägers dramatiske stil
nærliggende. Som han stiller Ibsen opp mot hverandre den
tradisjonelle norrøne etikken, som legitimerte vikingenes
brutale fremferd, og den kristne etikken, som man på
Ibsens tid oppfattet som eksemplarisk forsonlig og ettergivende.
Personene er karakterisert primært som representanter for
hver sin ideologi. Til Vallands skogkledte og fredelige kyst kommer
vikinger fra nord, ledet av sin unge høvding, Gandalf,
på hevntokt etter at de noen år tidligere har
mistet sin daværende høvding, Gandalfs far
Audun, under et blodig strandhugg i disse traktene. Ved sin
inntreden på scenen sverger Gandalf ved de
norrøne gudene Thor og Alfader at han skal hevne sin fars
død ved å drepe alle de støter
på, mann eller kvinne, eller selv dø
før han vender tilbake til Norden. Dermed er fundamentet
lagt for den dramatiske konflikten.
Den som først identifiserte sporene etter
Oehlenschläger i Kjæmpehøien, var Henrik
Jæger i kapitlet «Fra Henrik Ibsens
Rusaar», trykt i samlingen Norske
Forfattere, som han gav ut i 1883. Jæger finner at
motivet med eneboeren som holder til i Syden, og som viser seg
å være nordfra, er brukt av
Oehlenschläger både i Væringerne i Miklagard (1827),
hvor den gamle eremitten fra Syrien åpenbarer seg for sine
tidligere landsmenn som Olaf Tryggvason, og i Landet fundet og forsvundet (1845), hvor
den gamle Quetzalcoatl i Vinland i «Anden Handling» er
identisk med islendingen Biørn Asbrandson som opptrer i
«Første Handling» 25 år
tidligere. At den opprinnelig norrøne Audun
ønsker å bli igjen i Valland når
Gandalf og Blanka drar nordover, er også en parallell til
Oehlenschlägers to eremitter. Kontrasten mellom Blankas
sydlandske mildhet og Gandalfs nordiske hardhet minner om
det tilsvarende forholdet mellom Maria og Harald i Væringerne i Miklagard.
Oehlenschläger hadde allerede i Hakon
Jarl (1807) latt den gamle Auden peke
på en slik motsetning:
(Oehlenschläger 1849, b. 3, 210)
På ett punkt ser Jæger en tydelig forskjell
mellom den eldre og den yngre dramatikeren i deres behandling av
norrønt stoff: Ibsens vikinger er en tanke mer barbariske
og ville enn Oehlenschlägers nordiske helter (jf. Jæger 1883, 176–78).
Da triner Kraft mod Kraft;
Og Tapperhed og Manddom vorder Præget
I Nord, som hist i Syden kiælen Ømhed.
Motiver hos Ibsen som kunne ha vært hentet fra
norrøne kilder, har fått en utforming som
gjør det så godt som sikkert at de har
gått via Oehlenschläger. Også
når det gjelder enkelte detaljer i Kjæmpehøien som kunne ha
vært lånt hos en samtidig som P.A. Munch, kan vi
se at han må ha fått dem fra
Oehlenschläger. Det gjelder gudenavnet Baldur, en islandsk form som
Oehlenschläger bruker, jf. f.eks. Baldur hin Gode (Oehlenschläger
1849, b. 1), mens Munch har formen Balder
både i Nordens gamle Gude- og Helte-Sagn (1840) og i Den ældre Edda (1847), hvor han har norsk tekst i
kommentarene. Ifølge Francis Bull er det vanskelig
å finne noe element i stykket som Ibsen må ha
hentet direkte fra norrøne kilder. Når det
gjelder den historiske oppfatningen, har Ibsen etter Bulls syn ikke
fulgt Oehlenschläger slavisk: «Hos
Oehlenschläger var gjerne farvelegningen anderledes,
med større beundring for den gamle nordiske kraft, og
med uvilje og kritikk overfor sydens vekhet og nydelseslyst»
(Bull 1928b, 247).
Samuel G. McLellan har pekt på en annen forskjell mellom
Oehlenschläger og Ibsen, nemlig i hovedpersonenes
karaktersammensetning. Hos Oehlenschläger representerer
personene enten en utpreget hedensk eller en utpreget kristen
tenkemåte, der de stilles overfor hverandre i en markert,
men ikke særlig dynamisk konfrontasjon. I Ibsens Kjæmpehøien finner vi, tydeligst i Gandalf, en mer sammensatt karakter, en integrert kontrast, slik at Gandalf med sin bakgrunn i norrøn
mytologi og viking-etos er mottagelig for påvirkning fra
Blankas kristne forsoningslære. På tilsvarende
måte er hverken Blanka eller hennes pleiefar
endimensjonale representanter for en kristen ideologi. De har
både kunnskap om og sans for sider ved det
norrøne verdisynet (jf. McLellan 1982, 278).
Liksom så ofte i Oehlenschlägers skuespill er
dialogen i Kjæmpehøien for det
meste i blankvers, dvs. urimede femfotsjamber (se utfyllende omtale
i innledningen til Catilina 1850). Men
i noen rolige og mer lyriske partier er det innslag av kryssrim
eller parrim. Det gjelder særlig enkelte av Blankas
replikker, og svarer til Bernhards påpekning av at hun «drømmer»
(
) og «sværmer»
(
), men det gjelder også noen
replikker av Gandalf (
), og spesielt i
replikkvekslinger mellom de to hovedpersonene (
og
). Samtidig blir
billedspråket mer preget av poetiske omskrivninger, bl.a.
noen som ser ut til å være inspirert av
kjenninger i den norrøne skaldediktningen (
, uth. her):
Disse innslagene kan ha sammenheng med at verket er betegnet som dramatisk diktning;
dramaverset fungerer ikke helt som i den klassiske tragedien, men
har noe til felles med opera, hvor man veksler mellom resitativ og
arier. De rimede partiene til Blanka og Gandalf kan anses som arier,
selv om de ikke er ment å skulle synges.
O, kjender Du da ingen bedre Strid,
End der, hvor Sværdets røde Tunger tale?
Ved tre anledninger (jf.
,
og
) lar dikteren den gjennomgående
blankversdialogen bli avløst av innlagte dikt eller
sanger i andre versemål, som kan gi inntrykk av en
norrøn stil. Dette er et trekk som er typisk for
norrøne sagagenrer, men Ibsen kan ha det fra
Oehlenschläger. Noen detaljer tyder likevel på at
han kjenner skaldestrofer fra oversatte sagatekster. Dikt betegnes i
dialogen som «Drapakvæde»
(
) og «Drapa»
(
), men dikteren har avstått
fra direkte etterligninger av norrøne
skaldeversemål. Et annet eksempel er dette (
, uth. her):
Den første av disse omskrivningene betyr noe i retning av ‘blodig våpenstrid’, den siste betyr
‘flammer’ eller ‘ild’.
Sagaoversettere i første halvdel av 1800-tallet, for eksempel N.M. Petersen, tok svært ofte vare på kjenningene i sine oversettelser, og forklarer dem gjerne i fotnoter.
Paa Muspels Vinger vil jeg stige op
Imod min Faders Aand i Valhals Sale!
Om Ibsen har hatt klare forestillinger om hva en dråpa var, er ikke godt å
si. I alle fall bruker han en del norrøne begreper meget
fritt. Når han for eksempel bruker ordet «Ledingsfærd»
(jf.
og
) om Gandalfs
private reise til Vallands kyst med det formål å
hevne drapet på faren, er det en bruk av begrepet leidang som er uten hjemmel i
norrønt, men som svarer til den arkaiserende bruken av
«Ledingstog» i dansk litteratur på
1840-tallet (jf. kommentar til
). I
norrønt betyr leidang en
sjøvæpning som er basert på plikt til
å stille med utrustning til ett skip i hver skipreide
(enhet for inndeling av kysten). Trolig har Ibsen ikke lagt vekt
på å bruke norrøne begreper i samsvar
med deres opprinnelige betydning. Ord som «Drapa», «Drapakvæde» og «Ledingsfærd» er nok brukt
først og fremst for å bidra til tekstens tidskoloritt.
De fleste guder og mytologiske skikkelser Ibsen nevner i teksten, kan
han ha fått kjennskap til gjennom lesning av
Oehlenschläger. Det er et nokså stort mytologisk
persongalleri som blir omtalt i denne relativt korte teksten. Han
tar også med noen mytologiske figurer som er mindre
vanlige, for eksempel gudinnen Saga: «Snart stiger Odin ned i Sagas Haller»
(jf.
). Forestillingen om Odin som
stiger ned til Saga, må bygge på P.A. Munchs
fremstilling av den norrøne gudelæren:
«Saga, der i Edda nævnes næstefter
Frigga, har en Bolig ved Søkkvabek (: den synkende
Bæk) hvor de svale Bølger bruse, og hvor
Odin og hun hver Dag drikke af gyldne Kar»
(Munch 1840, 28). Gudinnen (eller personifikasjonen)
Saga nevnes også hos Oehlenschläger, i slutten av
Landet fundet og forsvundet. Gamle
Biørn Asbrandson, som vil bli værende i
Vinland, har en ring som hans kjære Thuride har ristet
noen runer på. Sammen med andre runer Biørn
selv har ristet, vil disse for fremtiden være et
vitnesbyrd:
(Oehlenschläger 1849, b. 4, 174)
I alle fall synes Ibsen å ha sikrere forestillinger om
norrøn mytologi enn om andre historiske og
kulturhistoriske emner fra norrøn tid, og han bruker de
mytologiske navnene på en måte som viser at han
også kjenner mytene hvor disse figurene opptrer. Denne
kunnskapen har han mest sannsynlig fra P.A. Munch, Nordens gamle Gude- og Helte-Sagn (1840), ikke fra Oehlenschläger alene.
Saa vide de, at Nordens Mænd fandt dette Land,
Før Andre kom; og muligt saadan vriste vi
Den Ære, som tilkommer os, af fremmed Haand.
Thi Saga, som kun Sandhed vil, tillader ei Usandhed, at
den Løgn paa hendes Tavle skrev
Den norrøne troen på fylgjer – en forestilling om at
mennesker kan være ledsaget av en vernende eller varslende
ånd i skikkelse av et dyr eller en kvinne (jf. KLNM fylgja) – må Ibsen ha blitt kjent med enten gjennom oversatte sagatekster eller gjennom P.A. Munch (1840, 31–32). Ibsen lar
skalden Hemming si til Gandalf (
):
Eksemplet sier ikke noe om hvor klare forestillinger Ibsen har om den norrøne
fylgjetroen, siden skalden her bare sammenligner seg selv med en fylgje.
– see, jeg maa ledsage Dig
Hvorhen Du gaaer, som Fylgie paa din Vei!
Den unge Ibsens store forbilde i 1850 var utvilsomt
Oehlenschläger. Imidlertid er det mye som tyder
på at han på denne tiden var begynt å
bli kjent med deler av Shakespeares diktning. For den som kjenner
The Tempest, er likhetene mellom
dette skuespillet og den første versjonen av Kjæmpehøien så
tydelige at det må være legitimt å antyde en
mulig påvirkning, selv om Thomas Van Laan i innledningen
til sin engelske utgave, The Burial
Mound, antar at likhetene kan være tilfeldige
(Van Laan 1992b, 399–400). Ibsen kan ha lest The Tempest enten i Simon Meislings danske oversettelse, Stormen, som kom ut i hans William Shakespeares
Lystspil i 1810, eller i August Wilhelm von Schlegels tyske,
Der Sturm (1798) – de to
er nokså like.
Den landsforviste hertugen Prospero og hans datter Miranda er
sentrale personer i Shakespeares stykke, liksom den gamle
vikinghøvdingen Audun, alias Bernhard, og hans
pleiedatter Blanka er det i Ibsens. Både Prospero og
Bernhard holder til som eneboere på et øde sted
ved sjøen og har holdt sin identitet skjult i mange
år. I begge tilfeller kommer en flokk gamle fiender i
land. Den unge piken og den nyankomne høvdingen, eller
prinsen, forelsker seg i hverandre, og de reiser tilbake til hans
hjemland. I siste del av begge stykkene gir den gamle eneboeren seg
til kjenne, og en far og en sønn finner hverandre igjen.
Hevn og forsoning er hovedmotiver i begge skuespillene.
Kjæmpehøien er
forfattet dels på shakespearsk blankvers (urimede femfotsjamber), dels – særlig i Blankas og Gandalfs replikker – i rimede
femfotsjamber, som av og til brukes i Shakespeares øvrige
skuespill. Disse versformene er ellers ikke uvanlige i
Oehlenschlägers dramatikk. En rekke verbale paralleller
mellom Kjæmpehøien og The Tempest blir gjenstand for kommentar nedenfor, (jf. kommentarer til
,
,
,
,
,
og
).